En roman om samhold og savn, tilgivelse og trøst, og om hvilke sannheter som skal gjelde når minnene er motstridende.
Vi kunne ha blitt en sånn familie som man leser om i avisa, tenker Dyveke. Det stakkars, ensomme mennesket som ligger og dør i sitt eget hjem. Og så går det uker og måneder, av og til år. Og man leser og tenker; men hva med husleia? Hva med kommunale avgifter og avisabonnement og naboer? Og deretter; hva med familien? Det måtte vel om ikke annet finnes en eller annen fjern tremenning eller et søskenbarn som kunne tatt litt ansvar? Og til slutt den fortrøstningsfulle påminnelsen; at dette skjer andre – de barnløse – takk og lov for at man har barn! For det er vel ingen som ligger og råtner opp i sitt eget hjem når man har barn?
Dyveke, Benedikte og Steffen er søsken, men har ingenting til felles bortsett fra en fraværende og alkoholisert far. Når han blir alvorlig syk, rives de tre ut av sine egne kompliserte liv og tvinges å forholde seg både til faren og til hverandre.
Men er blod tjukkere enn vann?
Har man plikt til å utføre omsorg bare fordi man er i familie?
Og er det sant at det du ikke fikk som barn, er det du vil søke etter resten av livet?
