I de nye, fjonge husa på Venstøp i Skien flytter småbarnsfamilier inn. Når de skiller seg, flytter damene over dalen til småhusa på Limi. Fra den ene sida til den andre pendler unga til fots, og krysser jernbaneskinner, autovern, rådyr og sine verste dager.
I denne kollektivfortellinga dreier det seg om slitte forhold. Om folk i krise. De unge og de urolige og de utro veksler på å holde stafettpinnen, for ikke å glemme de forsmådde, forkasta og forbanna. Det gjelder å holde livet oppe, så godt det lar seg gjøre.
I “Skilsmissedalen” skriver Stian Johansen om folk i et Norges-område han har et nært forhold til. Om mennesker i situasjoner vi alle kjenner. Og han gjør det på johansensk vis. Med kjærlighet og forbauselse.
