«Det var på den tiden da morens bevissthet begynte å svinne hen. Norma kunne se det så tydelig. En skjev sørgmodighet hadde kommet til syne i ansiktet hennes, og stumt og klosset trakk hun seg unna hver gang hun ikke maktet annet enn å famle etter ordene. Det var et langsomt og kravløst forfall. Slik forlot moren verden, slik forlot moren seg selv. Men hva var det hun forsøkte å si der hun sto i drivhuset med en flaske sitronbrus som hun ville vanne potteplantene med?»
Et par måneder etter morens død reiser Norma til faren sin, Torsten, som har bosatt seg i et ombygget sommerhus ute på en øy. Torsten og moren skilte lag da Norma var midt i tjueårene. Nå er Norma selv i ferd med å bli skilt; datteren har hun etterlatt hos faren i byen denne uken i juni.
Allerede under overfarten til øya synes tingene å vise seg for Norma på en ny måte, og der hun står på fergeleiet og venter på å bli hentet, observerer hun noe påfallende: silhuetten av en rytter under et vindskjevt tre oppe på åsranden.
Kanskje er det Norma selv som omskaper omgivelsene til mysterier. Eller er det virkelig noe mystisk som foregår der på øya? I et vedvarende forsøk på å forstå seg selv og livet slik det har blitt for henne, gransker Norma alle tildragelser som om de var tegn. Mye tyder på at Torsten og moren hadde en hemmelighet som Norma aldri fikk del i. Og nå som moren er borte, er det vel bare Torsten som kan gi henne svar – med mindre løsningen finnes der allerede, i henne selv?
I «Saken med den tapte tidens innfall» vil leseren gjenkjenne den klassiske kriminalromanens premisser og atmosfære, men først og fremst er dette en fortelling om lengsel. Med stor autoritet og i et usedvanlig rikt og betagende språk har Rune Christiansen skrevet denne slående romanen om en kvinne på konstant søken etter tilhørighet og forankring, selvstendighet og frihet.
