«Vi vet at avstand eller strekning delt på tid er lik farten til et objekt, og etter at du dro, bruker den gamle bilen vår lengre og lengre tid på å få far hjem om ettermiddagen. Vi vet at musene i fellene ikke alltid dør med en gang, men etterlater deler av seg selv, og en gang fant vi en ørliten fot som vi kastet i søppelspannet. Vi vet at lynet slo ned for ti år siden i det gamle treet nede ved veien, og det er derfor det er blitt et sølvtre. Vi vet at Nielsen har to tenner på toppen av hverandre, og at han aldri drikker alene for da glemmer han å ordne med kveldsstellet til kuene. Vi vet at du likte å få moset banan på en liten skje, du beveget leppene til du hadde kvernet ut all mosen, øynene dine, klare og nesten gjennomsiktige, fikk oss ofte til å tenke på istapper eller regn.»
Agnes bor i et sommerhus sammen med moren, faren og tvillingbroren Kasper. Huset er kaldt, særlig om vinteren, det blåser gjennom ytterveggen og lekker fra taket når det regner. Det er også huset der spedbarnet bodde, det navnløse barnet med en stemme som hørtes i alle rommene i sommerhuset, helt til den ikke hørtes mer. Og etter spedbarnets død åpner familien hjemmet sitt for enda et barn, et lite fosterbarn som får navnet Bastian.
«Når vi synger» foregår på syttitallet. Det er fortellingen om en ung jente på vei mot voksenlivet, om foreldre som ikke klarer å gi den omsorgen som trengs, om krenkelser og utprøving av egen seksualitet, om lengsel etter nærhet og en slags trøst.
«Når vi synger» er en dypt foruroligende roman om skjørhet og sårbarhet, men som også er fylt med varme og humor, skrevet i et vakkert, lysende og presist språk.
