Kjønnsforskeren Wencke Mühleisens gripende beretning om morens sykeleie og død
Legerapport, 2006: «Hun møter i dag til en avtalt poliklinisk samtale sammen med sin datter. Hun bor altså hjemme i egen leilighet, daglig tilsyn av hjemmesykepleier, når ikke noen i familien er der. Hun har mistet litt matlyst sier hun, nesten daglig kvalm, og kan kjenne litt press under høyre costalbue av og til. Har ikke noe behov for å snakke med prest, men ønsker å se havet fra Jærstrendene en gang til før hun dør.»
Jeg skulle ha løftet deg varsomt over er Wencke Mühleisens historie om sin egen mors død. Mor og datter har levd sine liv under helt ulike betingelser. Dette er en bok om å forsøke å forstå, om utilstrekkelighet, avstand og nærhet. Om å ønske at moren skal få beholde en siste rest av verdighet, men ikke klare å oppfylle det.
Anmelderne mener:
“Det er ikke noe heroiserende og entydig portrett hun tegner av moren. Samtidig utløser morens død et skred av ømhet, som blant annet kommer til uttrykk i et siste ønske om å skru tiden tilbake for, som en omsorgsfull mor, å kunne gjøre overgangen mildere: “… da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over.”
Kari Løvaas, Morgenbladet
“Tekstene har en energi som føles ekte og sterk. Det samme gjelder språket, som er fortettet og vakkert. Dette er en bok som berører.”
Siri M. Kvamme, Bergens Tidende
“Mühleisens mor/datter-skildring klarer seg godt mot alle farsskildringer”
Susanne Christensen, Klassekampen
“… et interessant dykk inn i forholdet mellom mor og datter.”
Mariam Lund Knapstad, Aftenposten
“Det er ikke noe heroiserende og entydig portrett hun tegner avmoren. Samtidig utløser morens død et skred av ømhet, som blant annetkommer til uttrykk i et siste ønske om å skru tiden tilbake for, som enomsorgsfull mor, å kunne gjøre overgangen mildere: “… da tar jeg degbare i favn og løfter deg varsomt over.”
Kari Løvaas, Morgenbladet
“Foren nydelig tittel. Allerede her er vi i kjernen ved det å væremenneske. Alt vi skulle og burde gjort eller vært for hverandre. Istedet er vi bare mennesker som gjør så godt vi kan, men ikke heltstrekker til likevel […] Jeg tror mange vil kjenne seg igjen og haglede av å lese denne boken dersom man selv er i samme situasjon ellerhar vært det. Tekstene har en energi som føles ekte og sterk. Det sammegjelder språket, som er fortettet og vakkert. Dette er en bok somberører.”
Siri M. Kvamme, Bergens Tidende
“Mühleisens mor/datter-skildring klarer seg godt mot alle farsskildringer”
Susanne Christensen, Klassekampen
“… et interessant dykk inn i forholdet mellom mor og datter.”
Mariam Lund Knapstad, Aftenposten
