“Vi er fem søsken. Vi bor i ulike byer, noen av oss i utlandet, og vi skriver ikke ofte til hverandre. Når vi møtes, kan vi være likegyldige og fjerne overfor hverandre. Men det skal bare ett ord til, en eneste replikk fra de gamle frasene som vi har hørt og gjentatt utallige ganger i barndommen. Disse utsagnene er grunnlaget for samholdet i familien vår, som vil bestå så lenge vi befinner oss i denne verden, de vil gjenskapes og gjenoppstå på de mest ulike steder på jord idet en av oss sier «Ærede signor Lipmann» og vi straks vil høre fars utålmodige stemme runge i ørene: «Gi dere med denne historien! Jeg har hørt den tusen ganger før!»”
I den selvbiografiske klassikeren “Familieleksikon” (1963) tegner Natalia Ginzburg et kjærlighetsfullt og uforglemmelig portrett av sin italienske familie og av det italienske samfunnet under fascismen og nazismen. Faren Guiseppe og moren Lidia – stadig på kollisjonskurs – fyller hjemmet i Torino med venner, bøker og politikk. Det krangles og diskuteres, og historier fortelles, om barn og barnebarn, beste- og oldeforeldre, tanter og onkler, bekjente og berømtheter. Midt i dette vokser de fem barna opp, samtidig som Mussolinis skygge faller over landet.
“Familieleksikon” er en vilter, varm og humoristisk roman om minner og fortelling, om hjemlengsel og uslitelige bånd, og om de frasene som utgjør en families helt egne vokabular.
