Følelsessterke notater fra et år døden har satt sitt preg på. Om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen og arbeidet – til en slags lykke. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) er nettopp det tittelen sier: en dikters opptegnelser fra et år – et år døden har satt sitt preg på. Og boken er selvfølgelig mye mer. Tomas Espedal er en språkkunstner av sjeldent kaliber, og i denne boken fester han dikterens grep om dagboksjangeren, spiller med den, utvider dens muligheter. Her er personlige nedtegnelser som til tider er nådeløst ærlige i sin selvransakelse, men her er også notater om hverdagslige gjøremål, reiser og arbeid, små erindringsglimt. Det dagbokaktige kontrasteres av vakre, prosapoetiske meditasjoner over døden, formidlet med et usedvanlig følelsesmessig nærvær. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste – til en slags lykke.
